Så ble jeg aldri popstjerne...
Det begynner å bli noen år siden Carina og jeg stod på stoler i stua med mikrofoner i hendene, kassettspilleren på fullt og sang så høyt vi kunne til "pappa kan jeg få en karamell". Vi gikk i kor, vi var seriøse og vi hadde makt. Makt over stakkars foreldre som ble tvunget til å filme disse påfunnene våre og høre på så mye jannicke og the boys at det tøyt ut av ørene deres.
Det var blodig alvor alt vi tok i (tror det er der jeg har fått engasjementet mitt fra) om det så var power rangers klubb eller å skrive og sette opp en musikal. Vi hadde det gøy, vi levde livet til det fulle i den virkeligheten som var vår. Vi var lykkelig uvitende om verdensproblemer, stygge realiteter og livets skyggesider. Vi var fantasifulle og rastløse, og voksen det var du når du gikk i 9. klasse...
Det er ikke lett å vite hva jeg skal gjøre nå.. Nå som ansvar ligger tungt på usikre skuldre og ting bare skjer hvis du gjør noe for at det skal skje. Kunne det bare være sånn at jeg tilfeldigvis hadde et talent for noe som betalte bra, var spennende og utfordrende og var lett å få jobb med! Jeg skulle bli designer, forfatter, psykolog, lærer ,barnehagetante, skuespiller, sanger, kunstner, fotograf, arkiolog og mye mer... arkene var blanke og fargestiftene mange! Det er liksom ikke meningen at man skal finne meningen med livet i en alder av 20 men litt hint på veien skader ikke... Det har skjedd mye i de siste dagene som har fått meg til å tenke på at man skal leve livet til det fulle! At man skal elske med alle fiber i kroppen og puste godt inn alle dager man våkner til.
Jeg og Carina sluttet å synge på kjøkkenstoler, vi gikk fra klovnesminke til rouge, vi byttet ut mikrofonene med mobiltelefoner og fant fort ut at musikk med dybde og rå gitarriff gikk bedre hjem enn barnekassetter. Jeg la sangen på hylla, andre fortsatte. Men fortsatt er det ingen som kan gaule bedre til fire bugg og en coca cola en oss. Jeg ble aldri popstjerne.. men det er egentlig greit. Funnet ut at det som er morsomt oftest er best når det ikke er noe du MÅ gjøre:)
kunne jeg ikke bare hatt litt mer peiling på livet også så hadde alt vært greit!
Det var blodig alvor alt vi tok i (tror det er der jeg har fått engasjementet mitt fra) om det så var power rangers klubb eller å skrive og sette opp en musikal. Vi hadde det gøy, vi levde livet til det fulle i den virkeligheten som var vår. Vi var lykkelig uvitende om verdensproblemer, stygge realiteter og livets skyggesider. Vi var fantasifulle og rastløse, og voksen det var du når du gikk i 9. klasse...
Det er ikke lett å vite hva jeg skal gjøre nå.. Nå som ansvar ligger tungt på usikre skuldre og ting bare skjer hvis du gjør noe for at det skal skje. Kunne det bare være sånn at jeg tilfeldigvis hadde et talent for noe som betalte bra, var spennende og utfordrende og var lett å få jobb med! Jeg skulle bli designer, forfatter, psykolog, lærer ,barnehagetante, skuespiller, sanger, kunstner, fotograf, arkiolog og mye mer... arkene var blanke og fargestiftene mange! Det er liksom ikke meningen at man skal finne meningen med livet i en alder av 20 men litt hint på veien skader ikke... Det har skjedd mye i de siste dagene som har fått meg til å tenke på at man skal leve livet til det fulle! At man skal elske med alle fiber i kroppen og puste godt inn alle dager man våkner til.
Jeg og Carina sluttet å synge på kjøkkenstoler, vi gikk fra klovnesminke til rouge, vi byttet ut mikrofonene med mobiltelefoner og fant fort ut at musikk med dybde og rå gitarriff gikk bedre hjem enn barnekassetter. Jeg la sangen på hylla, andre fortsatte. Men fortsatt er det ingen som kan gaule bedre til fire bugg og en coca cola en oss. Jeg ble aldri popstjerne.. men det er egentlig greit. Funnet ut at det som er morsomt oftest er best når det ikke er noe du MÅ gjøre:)
kunne jeg ikke bare hatt litt mer peiling på livet også så hadde alt vært greit!
innlegg av Wenche Myhre på
9:19 p.m.
2 Kommentarer:
miss you miss.
ooooooooooooo
kaffe benk deg meg en dag. eller deg meg brus og hoppeslott. er ikke voksen ennå, er vi vel.
kiss.
Herregud som jeg savner den tiden hvor alt var så utrolig enkelt:) Livet var virkelig en lek! Og vi var flinke til å leke, utrolig kreative barn om jeg må si det selv;) Jammen ble vi voksne fort... Om vi nå kan kalle oss voksne. Glad vi fortsatt holder kontakten og har mulighet til å finne på nye sprell. Og Elise, i mine øyne vil du for alltid være en liten popstjerne!;)
Legg inn en kommentar
Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]
<< Startsiden