Livet..hva gir du meg?! :)

Da var det gjort. jeg la ned siden og lukket dataen fort. Aaah har utsatt dette lenge, jeg vet ikke helt hvorfor. Men da har jeg søkt om lån. Jeg er offisielt voksen. Pokker. svetten boblet frem i pannen og i et sekund av panikk var jeg klar for å slette hele søknaden min. Ignorere å sende inn vitnemålet mitt, ergo gi opp skoleplassen min, og oppholde meg på det trygge pikerommet mitt for alltid! Men rasjonaliseringen og fornuften fikk holdeplass i hodet mitt igjen og bilder av meg som tredveåring mens mamma vasket rommet mitt fløy avsted. jeg mener, det er ikke som jeg hadde gjort det. For hvem har ikke ønsket å være barn igjen, oppleve alt som noe spennende, leve et helt liv i løpet av en dag og vite at du elsker de rundt deg og de elsker deg, og den følelsen av trygghet er den beste følelsen som finnes. de sier at du aldri kan gå tilbake, og det tror jeg faktisk ikke jeg ville heller. Men de glansbildet av barndomsårene som man har er gode å ha når det som ligger foran, det er milioner ganger mer skummelt enn det den mørke kjelleren var. Man kan liksom ikke synge bort ansvar med; spøkelse spøkelse gå din vei, du finnes ikke men det gjør jeg. Og jeg vet hva du tenker. Du er hva, 20.. du er ikke gammel, livet har ikke preget deg enda og du har mange feil foran deg. Men jeg forbeholder meg retten til å være litt livredd når jeg stirrer regninger, lån, og matinnkjøp i hvitøyet. For det er vel ikke det å være voksen som skremmer meg. Faktisk gleder jeg meg til masse av hva det innebærer. Det er vel mer faktumet at noe skjer med oss, den prosessen som tar oss fra de vi er nå; de som er oppe til morgenen bare fordi det å være våken er bedre enn å sove. Som elsker å høre på musikk og bruker penger på spennende nye cdér og konserter. Som enda er lykkelig utvitende om at du senere aldri ville prioritere en kjempefin kjole fremfor penger på mobilen. Det som tar oss fra det til å plutselig vite hva det som står med liten skrift på ligningsatesten betyr, hvor mye en pakke smør koster og hvem man ringer hvis luftfilteret på kjøkkenviften må skiftes ut.
Livet har en tendens til å slite folk ut. Man ser det hele tiden, og jeg er vel i bunn og grunn redd for det. Redd for at verden bare skal virke kjip og slitsom. Å glemme at jeg har venner fordi jeg jobber, eller ignorere å faktisk Redde Barna fordi tv-lisensen må betales. Livet som er så vakkert til tider, som er din eneste sjanse til å oppleve det øyeblikket du er i nå på, bare blir et bakteppe for andre ting. Jeg ser det jo, plutselig har uker gått forbi og jeg sitter igjen med en; hvor gikk de dagene hen-følelse. Det jeg prøver å si her er vel at jeg er redd for livets luner, for å våkne når jeg er 42 og spørre hvor årene ble av. Jeg er redd for å miste kontakten med søsteren min, at foreldrene mine skal bli gamle og dø, og at jeg skal gjøre det samme. men samtidig vet jeg at det er det som er livet, de dagene som du glemmer, de som faktisk var gode og de som ikke var så bra. Det jeg prøver å si er vel at jeg på tross av sterke bekymringer skal trå inn i det ukjente og kjenne på livet, på godt og vondt. -Jeg er bekymret, ikke dum:) I would not miss this for the world!!